Er økningen i svart representasjon i magasiner hykleri eller en genuin endring?

Og hvorfor ønsker ikke enkelte magasinredaktører og PR-direktører å snakke om endringene som har skjedd i bransjen?

Magasiner med svarte omslagsmodeller fra de siste månedene. (Med tillatelse: Magazine Innovation Center ved University of Mississippis School of Journalism)

Svarthet eksploderte på forsidene til magasiner i mellommånedene av 2020. Men er det hykleri? En performativ handling slik at disse bladene kan tjene på smerten til svarte mennesker, som en redaktør fortalte meg? Eller er det en genuin forandring, som jeg hørte fra en annen?

Og hvis det er ekte, hvorfor ønsker ikke noen magasinredaktører og noen magasindirektører for PR å snakke om endringene som har skjedd i bransjen?

Det er spørsmålene jeg hadde da det kom til den plutselige bevisstheten og inkluderingen av svarte mennesker på forsidene til nesten alle mainstream-magasiner i ukene og månedene etter George Floyds brutale død i mai. Vi var vitne fire ganger så mange svarte motiver på forsiden av magasiner (mainstream og nisje) over de siste 120 dagene sammenlignet med de siste 90 årene. Jeg tok kontakt med noen av de største magasinselskapene og noen gründerutgivere i USA for å finne ut hva som er annerledes nå.

Andréa Butler, sjefredaktør og utgiver av Sesi Magazine, en publikasjon for svarte tenåringer, er ikke overbevist om at denne endringen er ekte.

'Mange av disse magasinene er nesten 100 år gamle, eller minst 50, og de er som:' Å se, svarte mennesker eksisterer nå, 'sa Butler.

For å være rettferdig er det blader som alltid har hevdet å ha mangfold, rettferdighet og inkludering som en del av deres DNA. Oprah Winfrey, som skrev i desember 2020-utgaven av O, The Oprah Magazine, sa: 'Da vi startet i 2000, var det ingen som snakket om oppmerksomhet eller velvære eller åndelig velvære. Tjue år senere, alle lever sitt beste liv. I dag kjemper hele medieverdenen om å være inkluderende, men O har alltid vært med svarte og brune stemmer og ansikter, medlemmer av LHBTQ-fellesskapet, kropper i alle former og størrelser, mennesker i alle aldre.»

Men O, The Oprah Magazine kan ha vært en ensom ranger på dette feltet. Det var bare litt mindre enn et år siden da en redaktør fortalte meg, off the record, at magasinet deres mistet abonnenter og aviskioskkjøpere fordi de hadde svarte emner i bladet. Andre salgskonsulenter delte tall med meg, ikke for publisering, som viste en nedgang i aviskiosksalg på opptil 50 % av normen når en svart person var på forsiden.

Men nå forteller noen redaktører meg at denne troen er historie. Ett hardt år i historien kan føre til store endringer i bladenes sosiale og kommersielle roller.

Disse magasinrollene, de sosiale og de kommersielle, kommer til en kollisjon. Blader har hatt denne doble rollen siden de ble opprettet. Deres sosiale rolle inkluderer, men er ikke begrenset til, utdanning, refleksjon, formidling av litteratur, igangsetting av ideer og ren underholdning. Deres kommersielle rolle er finansiell; magasiner er markedsførere og pengeskapere.

Disse rollene ble referert til i bransjen som kirke- og statsrollene til magasiner - og visstnok ble de to aldri krysset hverandre.

Så lenge magasiner var i gang med å selge publikum, var alt OK. Annonsører betalte regningen for kostnadene ved publisering og distribusjon av magasinene så lenge utgiveren var i stand til å levere et heftig publikum. Utgivere var i bransjen med å selge publikum og i bransjen med å telle kunder. De var matchmakerne mellom annonsørene og publikum.

Men i denne digitale tidsalderen trenger ikke annonsører magasiner for å være matchmakere for dem. Annonsører i dag vet mer om publikum og har mer data om dem enn magasiner.

Magasiner i dag må fortsatt drive med salg av innhold, men må også endre seg fra å være ren innholdsleverandør til å bli opplevelsesskapere. De overlevende og blomstrende magasinene er nå i virksomheten til kunder som teller; kunder som er villige til å betale en høy pris for magasinet heller det gamle mantraet om å telle kunder for å tilfredsstille et garantert salgstall å gi til annonsørene.

Og det er det som bringer oss til kjernen av problemet med konflikten som finner sted mellom magasiners sosiale og kommersielle roller og deres publikum.

Butler, som startet Sesi fordi hun under oppveksten ikke så seg selv på sidene til noen blader, er ikke overbevist. Hun sa at hun føler at endringene ikke nødvendigvis er ekte. Hun føler seg takknemlig for at andre blader setter svarte på forsidene deres, men føler også sterkt at svarte fortjener å være på forsiden, ikke bare når smerten deres blir kringkastet og kulturelle urettferdigheter avsløres.

Doug Olson, president for Meredith Magazines, er fast på at når som helst du kan styrke publikum og øve på inkludering, er det en god ting, og det vokser bare virksomheten din. Han sa at Meredith har gjort det en stund nå, om enn som andre magasinselskaper, tror han at de fortsatt har arbeid å gjøre.

'Egentlig tror jeg det er to måter å se det på. nr. 1, å ta en merkevare eller en plattform og gå etter et nytt publikum eller et nytt fellesskap. Og nr. 2, nye merker og produkter og tjenester rettet mot et spesifikt fellesskap. Jeg tror vi har gjort begge deler. Og vi vil fortsette å se på begge, sa Olson.

30. november 2020-utgaven av People magazine, med Michael B. Jordan.

Shona Pinnock, Merediths direktør for mangfold og inkludering, sa at hun tror dødsfallet til Floyd, Breonna Taylor, Ahmaud Arbery, Tamir Rice, Sandra Bland og mange andre har følelsesmessig utmattet mange svarte mennesker, inkludert henne selv, og har gjort dem følelsesløse. Det er derfor hun sa at hun er fast bestemt på å drive meningsfull endring både i selskapet hennes og i innholdet som leveres til deres massive publikum. Å ikke snakke om disse tingene, sa hun, er ikke det sunne alternativet.

'Det jeg har opplevd er at mange hvite kolleger er bekymret for å snakke om rase, fordi det er så varmt,' sa Pinnock. 'De vil ikke si feil ting, så kanskje det er derfor de unngår samtalen. Kanskje de ikke føler seg rustet til å virkelig artikulere det på en måte der de ikke føler at de fornærmer noen. Det er liksom min teori om det. Men jeg synes også det er ganske talende for hvordan noen ganger tror folk at det ikke finnes noe som heter systemisk rasisme og at det ikke eksisterer.

'Så når du ser denne tilstrømningen av alle disse svarte menneskene på forsiden av magasiner i det siste,' sa hun, 'er det åpenbart at vi ikke hadde blitt inkludert før dette punktet. Og det er derfor dette virker bemerkelsesverdig fordi vi hadde blitt slettet i så mange år.»

Hos Hearsts Marie Claire fortalte nyutnevnte sjefredaktør Sally Holmes meg at i hennes sinn er fokuset på mangfold ikke en trend – det er et permanent skifte. 'Noe alle hele tiden streber etter å bli bedre på, og det er kommet for å bli,' understreket Holmes.

Hos Meredith sa Elizabeth Goodman Artis, sjefredaktør for magasinet Shape, og Laura Brown, sjefredaktør for magasinet InStyle, at Shape- og InStyle-merkene har praktisert mangfold og inkludering fra første dag av deres funksjonstid. Artis sa at når det gjelder henne og InStyle, endret ingenting, mangfoldet på sidene til magasinene deres ble bare høyere, noe som gjorde dem og teamene deres mer proaktive og bevisste.

'Når jeg ser fremover, tror jeg at åpenbart hele denne opplevelsen og alt som skjedde i sommer igjen har brakt spørsmålene om systemisk rasisme i dette landet i forgrunnen,' sa Artis. 'Slik jeg ser det som en merkevareleder og beslutningstaker, som en liten del av publisering og en liten del av velværeverdenen, er det viktig for meg å tenke på det og støtte det. Ingenting endret seg for meg, det ble bare høyere.'

Brown var enig. Hos InStyle sa hun at hun alltid er bevisst på hudtoner og bildene som vises i magasinet.

'Jeg sørger absolutt for at når vi har kvinner i magasinet, enten det er en modell eller et bilde av en kvinne, sørger jeg for at vi har et bredt utvalg av hudtoner, og kvinner med farger er virkelig representert,' sa Brown.

Men hva med magasinledere som nektet å snakke om dette temaet? Er det at de ikke vet hva de skal si eller ikke vil si det offentlig?

'Jeg ringer BS på den store tiden,' sa Brown.

Jeg har fulgt og sporet magasinindustrien siden jeg kom til USA i 1978. Jeg har intervjuet hver administrerende direktør i alle store magasinselskaper og hundrevis av redaktører og utgivere gjennom hele min karriere. Aldri før har jeg blitt møtt med utfordringen med å intervjue noen i bransjen som «ikke hadde tid» eller var «for opptatt» eller «for nær en deadline» eller «heller ville sitte ute med denne» eller «vil snakke som lenge det er off the record» - alle svarene jeg fikk da jeg ba noen snakke med meg om svart representasjon i bladene deres. De fleste var villige og ivrige etter å gjøre det, men for mange var det ikke. De som er nevnt i denne artikkelen var villige og glade for å gjøre det.

Richard Dorment, sjefredaktør for magasinet Men's Health, sa at alle blader, inkludert Men's Health, kan bruke denne oppvåkningen til å gjøre det bedre. Faktisk, i sitt redaktørbrev fra september 2020 sa han nettopp det. Han mener at magasinet ikke kan hevde å være en talsmann for menns helse hvis det ikke gjenspeiler alle menn, inkludert svarte, latinske, asiatiske og urfolk. Han lovte å gjøre det bedre.

'Anstrengelsene vi har gjort over tid for å diversifisere og utvide hvis historier blir fortalt, og hvis helse og velvære vi har mest fremtredende, har ikke vært nok - ikke med en mil,' sa han.

En talsperson for Condé Nast fortalte meg at selv om de alltid har trodd på mangfold, ønsker de å fortsette å vokse og utvide publikummet sitt.

'Våre merkevarer har lang erfaring med å feire ulike ideer, perspektiver og talenter - en som går før begivenhetene denne sommeren,' sa talspersonen. 'De siste tre månedene har fungert som ytterligere bevis på hvor viktig det er for våre merkevarer og innhold å fortsette å utvikle seg, og vi er oppmuntret av bransjens kollektive innsats for å løfte og forsterke nye stemmer.'

Disse samtalene er oppmuntrende og håpefulle. Det var samtalene jeg gjorde det ikke har med fagfolk i magasiner, de som noen ganger ble blokkert av deres PR-ledere, som er bekymringsfulle og grunn til bekymring.

Jeg hadde aldri forestilt meg de absolutte unnskyldningene jeg ville få fra noen i magasinbransjen når det kom til å snakke om svarte emner og magasiner. Det var litt skremmende.

Jeg har alltid vært en cheerleader for magasinbransjen, og har aldri vært i bransjen med å ringe ut eller skamme noen. Jeg kan ærlig rapportere at jeg aldri forventet stillhet som en reaksjon fra noen av magasinredaktørene og utgiverne som jeg kontaktet i en periode på over en måned. Jeg nevner ingen navn, men bare det faktum at personene i denne artikkelen er de eneste som snakket med meg burde være nok.

Og helt ærlig burde det være en grunn til å tro at alt ikke er så rosenrødt som det ser ut til når det kommer til feiringen av Blackness i den vanlige magasinindustrien. Hykleri eller ekte forandring? Kanskje begge deler.