Er det på tide med en ny definisjon av lokale nyheter?

(apn Foto/Eckehard Schulz)

Christopher Ali har brukt mye tid på å tenke på fremtiden til lokale nyheter.

Ali, assisterende professor i medievitenskap ved University of Virginia, er stipendiat ved Tow Center for Digital Journalism ved Columbia University som nesten er ferdig med en rapport om fremtiden til små aviser med medforfatter Damian Radcliffe.

Han er også forfatter av en ny bok, 'Medielokalisme: stedets retningslinjer.' Boken, fra University of Illinois Press, tar en titt på hva det vil si å være lokal i en stadig mer global verden.

Ali snakket med Poynter over e-post om hvorfor vi bør bry oss om regulering, hva lokale betyr i disse dager og hva vi kan lære av hans andre forskning.

Regulering og politikk er definitivt ikke de mest sexy tingene å skrive en bok om. Hvorfor skal folk bry seg om dette? Hvordan påvirker det dem?

Dette er noe jeg ofte konfronterer med min mediepolitikk og juss ved (University of Virginia): hvordan gjøre mediepolitikk sexy. Mitt beste svar er å parafrasere en tidligere styreleder for FCC, Nicholas Johnson. Johnson sa at uansett hva din første politiske prioritet er - kvinners rettigheter, miljø, forsvar - vil du ikke oppnå dine mål uten mediepolitikk.

Det er gjennom media at andre politiske apparater kommuniseres. Jeg ville elsket om en dag mediepolitikk ble sett på linje med andre politiske disipliner. Inntil den tid, men sjekk ut John Olivers rant på nettnøytralitet eller fremtiden for lokal journalistikk ! Hvis det ikke er sexy, så vet jeg ikke hva det er.

Hva mener du med lokalisme?

Dette er et vanskelig spørsmål, fordi lokalisme er et begrep som er dårlig definert i reguleringen i de tre landene som utgjør boken min. I det minste har lokalisme tradisjonelt vært antatt å bety kravet om at lokale kringkastere – både TV- og radiostasjoner – reflekterer lokalsamfunnene sine gjennom lokale ansatte, lokale nyheter og en tilstedeværelse og investering i samfunnet. I boken min ønsker jeg imidlertid å presse oss fra å tenke at lokalisme alltid må handle om en spesifikk geografisk enhet - en by, by eller landsby.

Selv om lokalisme alltid bør ha en tilknytning til steder, må vi huske at teknologi, spesielt kringkasting, aldri har respektert grensene til byer. For eksempel, da vi vokste opp i Winnipeg (100 miles fra grensen til USA) kunne vi motta TV-kanaler fra Nord-Dakota.

Med det i tankene spør jeg i boken min hva som skjer med begrepene «det lokale» eller «lokalisme» når vi er så mye mer mobile enn vi pleide å være.

Dessuten, hva skjer med lokalisme når vi tar hensyn til samfunn som etnolingvistiske grupper. Kan franske medier i Québec, for eksempel, betraktes som lokale?

Er nyheter om Mexico lokale for en meksikansk innbygger i Los Angeles? Til slutt må vi virkelig spørre hvordan lokalismen i mediepolitikken omformes i en tid med digitale medier. Lokalisme pleide å handle utelukkende om kringkasting, men vi ser stadig mindre på vanlig TV. Dette reiser spørsmålet: hvordan skal regulering holde tritt med hvordan vi forbruker lokale medier? Er det aktuelt lenger? (Spoileralarm: Jeg hevder at det er mer relevant nå enn noen gang!)

Jeg hevder at disse spørsmålene har alvorlige implikasjoner for hvordan vi regulerte lokale medier og hvordan vi vurderer lokale nyheter, men regulatorer har ennå ikke vurdert dem i dybden.

Hvordan passer regulering inn i alt dette?

En ting jeg argumenterer for i boken min er at regulatorer seriøst må stille spørsmålet: Er lokale nyheter så viktige for samfunnet vårt at de bør leveres uavhengig av hvor mange som bruker dem? Bør vi sette lokale nyheter på linje med for eksempel museer, som vi sier har betydelige sosiale fordeler? Jeg argumenterer for et fornyet oppdrag der regulatorer sikrer at vi har tilgang til nyhetene og informasjonen som er så viktig for det lokale livet.

Videre, til tross for at vi lever i en tid med nyliberal kapitalisme, som fremmer deregulering og et fritt marked, fortsetter regulatorer å ha en viktig innvirkning på lokale medier. I Canada, for eksempel, dikterer kommunikasjonsregulatoren - den kanadiske radio- og telekommisjonen (CRTC) - hvor mye lokale nyheter en TV-stasjon trenger å sende per uke.

Her i USA kan ikke Federal Communications Commission (FCC) gi mandat til programmeringskvoter, da det ville krenke kringkasternes rettigheter til første endring. Det dikterer imidlertid hvor mange stasjoner et selskap kan eie i en enkelt lokalitet, noe som sikrer mangfoldet av lokale stemmer.

Hva må endres?

Et par ting må endres hvis vi virkelig mener lokale medier seriøst i det 21. århundre. Først og fremst må vi ha en mer inkluderende samtale om spørsmålet om lokale medier. Akkurat nå virker samtalen, hvis den i det hele tatt finner sted, begrenset til de store bransjeaktørene som Comcast eller National Association of Broadcasters.

Offentlige og samfunnsmessige medieorganisasjoner er absolutt utelatt, det samme er urfolk og etnolingvistiske medieorganisasjoner (som Telemundo eller Univision). Vi må utvide hvem som får plass ved bordet og hvem som anses som en politisk aktør.

For det andre må vi tenke lenge på hva det vil si å være lokal i den digitale tidsalderen og kommunikasjonsteknologiene som gir lokale medier. Ofcom - den britiske kommunikasjonsregulatoren - har faktisk vært i spissen for denne samtalen. I 2006, for eksempel, ga den ut en rapport kalt 'Digital Local' som skisserte de forskjellige måtene samfunn over hele Storbritannia kan dra nytte av en rekke forskjellige plattformer for lokale nyheter - fra samfunnsradio, til satellitt, til kringkasting, og bredbånd.

For det tredje må vi revurdere hvordan vi finansierer og støtter lokale medier, spesielt lokale nyheter. Hvis det er så viktig som vi sier det er, og da mener jeg offentligheten, næringen og myndighetene, så gjør vi en dårlig jobb med å støtte den.

I boken min tilbyr jeg en rekke forslag, for eksempel å se på Canadas konkrete fordelspakke. Dette krever at når to medieselskaper slår seg sammen (noe som skjer i et alarmerende tempo i disse dager) at en prosentandel av verdien av fusjonen går til Canadian Media Fund, som støtter kanadiske medier. Hvorfor kan vi ikke ha et lignende fond som det for lokale nyheter i USA? Dette er et spørsmål jeg reiser i avslutningen av boken min.

I USA har Free Press - en offentlig interessegruppe - vært i forkant av å gå inn for at en del av inntektene fra spektrumauksjonen skal brukes til å støtte lokale medier. Det er jeg helhjertet enig i.

Til slutt, når det gjelder politikk, har jeg stor tro på at vi trenger et enhetlig og omfattende lokalt mediepolitisk rammeverk fremover. Dette politiske rammeverket må anerkjenne at livene våre ikke lenger er bundet til ett enkelt sted. Dessuten må den være teknologinøytral. Dette er avgjørende fordi tidligere politikk kun vurderte radio og TV. I dag henvender vi oss imidlertid til en rekke plattformer som Facebook, nettsider og apper for å gi oss lokale nyheter og informasjon.