Gene Pattersons mest kjente spalte: 'A Flower for the Graves'

En sørgende slektning til et av bombeofrene i Birmingham, Ala., 15. september 1963 ved Sixteenth Street Baptist Church, blir ført bort etter å ha fortalt betjentene at noen av familien hans var i den delen som var mest skadet. Mannen rett bak ham holder en sko funnet i ruskene. Minst fire personer er kjent for å ha blitt drept. (AP Photo)

Denne spalten av Eugene Patterson, daværende redaktør av Atlanta Constitution, ble opprinnelig publisert i den avisen 16. september 1963 og ble lest høyt den kvelden på 'CBS Evening News' med Walter Cronkite. Patterson døde 12. januar 2013 i en alder av 89 år.

En negermor gråt på gaten søndag morgen foran en baptistkirke i Birmingham. I hånden holdt hun en sko, en sko, fra foten til det døde barnet sitt. Vi holder den skoen med henne.

Hver og en av oss i det hvite søren holder den lille skoen i hånden.

Det er for sent å skylde på de syke kriminelle som håndterte dynamitten. FBI og politiet kan håndtere den typen. Anklagen mot dem er enkel. De drepte fire barn.

Bare vi kan spore sannheten, sørlending - du og jeg. Vi knuste barnas kropper.

Vi så på scenen uten å bli stående. Vi lyttet til prologen uopprørt. Vi så gardinåpningen med uinteresse. Vi har hørt stykket.

Vi — som fortsetter å velge politikere som varmer hatkjelene.

Vi - som ikke rekker opp hånden for å stille de slemme og små mennene som har sine negervitser.

Vi – som står til side i innbilte rettferdighet og lar de gale hundene som løper i ethvert samfunn gli båndene fra hånden vår, og vårer.

Vi – arvingene til et stolt sør, som protesterer på dets verdi og krever det anerkjennelse – vi er de som har sluppet det vanskelige, skjørt over det ubehagelige, kastet seg over utfordringen, mislikt det nødvendige, rasjonalisert det uakseptable og skapt dagen sikkert. når disse barna skulle dø.

Dette er ikke på tide å laste våre kvaler på den morderiske syndebukken som satte hetten i dynamitt av vår egen produksjon.

Han visste ikke bedre.

Et sted i den dunkle og febrilske fordypningen til et ondt sinn føler han akkurat nå at han har vært en helt. Han er kun skyldig i drap. Han tror han har gledet oss.

En sørgende slektning til et av bombeofrene i Birmingham, Ala., 15. september 1963 ved Sixteenth Street Baptist Church, blir ført bort etter å ha fortalt betjentene at noen av familien hans var i den delen som var mest skadet. Mannen rett bak ham holder en sko funnet i ruskene. Minst fire personer er kjent for å ha blitt drept. (AP Photo)

Vi i det hvite søren som vet bedre er de som må ta en hardere dom.

Vi, som vet bedre, skapte et klima for barnedrap av de som ikke gjør det.

Vi holder den skoen i hånden, sørlending. La oss se det rett og se på blodet på det. La oss sammenligne det med de uverdige talene til sørstatsfolk som har forført negeren; match det med skuespillet av skinnende barn hvis foreldre og lærere gjorde dem frie til å spytte epitet på små flokker av negerskolebarn i en uke før denne søndagen i Birmingham; hold opp skoen og se utover den til statshuset i Montgomery hvor de offisielle holdningene til Alabama har blitt uttalt i hete og sinne.

La oss ikke legge skylden på en brutal tosk som ikke visste bedre.

Vi vet bedre. Vi skapte dagen. Vi bærer dommen. Måtte Gud forbarme seg over det fattige Sør som har blitt ledet. Måtte det som har skjedd fremskynde dagen da det gode Sør, som faktisk lever og har et stort vesen, vil møte denne utfordringen med raseforståelse og felles menneskelighet, og i den fulle kraften av sitt upåståtte mot, hevde seg.

Søndagsskolespillet i Birmingham er avsluttet. Med en gråtende negermor står vi i den bitre røyken og holder en sko. Hvis vårt sør noen gang skal bli det vi ønsker det skal være, vil vi plante en blomst med edlere besluttsomhet for søren nå på disse fire små gravene vi gravde.