Forankret i virkeligheten: Ron Burgundy, fakta og fiksjon

For de av oss som jobbet i den tiden, er filmen mer Comedy Central enn History Channel. Den løkkelige, lystige, sufflørbundne Ron Burgundy er ingen spesiell tidligere kollega, bare de verste elementene av mange.

'Anchorman' er morsom, som enhver farse burde være. Mine tenåringssønner så det sammen med meg og elsket det. Ingenting er som å ha sin favoritt 'Saturday Night Live'-stjerne som river på mammas karriere. Etterpå spurte min yngste om Will Ferrell nettopp hadde fortalt livshistorien min, siden jeg var en av de kvinnene som brøt kjønnsgrensen ved ankerpulten på 70-tallet. Ja og nei, sa jeg til ham -– og pekte på hvor filmen lignet på virkeligheten, og hvor den forvillet seg.

I «Anchorman» ser KVWN-TV-redaksjonen ut som et forsikringskontor, med ekspansivt varmt tre, individuelle og plettfrie skrivebord fordelt som små øyer, og ingen som roper: «Hei, noen svarer på en jævla telefon!» fra oppdragspulten. Ingen redaksjon på 70-tallet eller siden har sett så rene og komfortable ut.

Men hver stasjon var like nikotinvennlig. Du kan si at alle var røykere da, enten aktivt eller passivt. Tjæren du ikke tok inn i lungene, kan du finne på håndleddene, en liten gave plukket opp fra kanten av et skrivebord eller redigeringsbenk der noen hadde parkert en brennende rumpe. Og kontrollrommet, det spenningsfylte kommandosenteret for nyhetsstudioet? Det var, akkurat som filmen viser, 'røyking krevde' territorium.

'Anchorman' spikerer mediets kjærlighet til dyrehistorier: gravide pandaer, kattemoteshow og det allestedsnærværende vannskiekornet. Kringkastere i dag elsker fortsatt en og annen skapningsinnslag, men på 70-tallet dekket jeg så mange dyrehagehistorier at dyrehagedirektøren overrasket meg ved å navngi to brune Alaskan-bjørnunger til min ære. Den ene fikk mitt fornavn, den andre mitt mellomnavn. (Jill var OK med det; Gertrude ble virkelig truffet.)

Filmen er også død om:

• Nyhetssending åpner: Vi later som vi chatter, vi later som vi chatter litt til, og i samme øyeblikk vender vi oss alle mot kameraet og SMIL.


• «Promo-vandringen»: Vanskelig koreografi krever ankere for å gå fire på høyden i en bygate, selvsikker og kollegial, og stadig nærmere kameraet.


• Lukkeankerprat mens kredittene ruller: Jeg pleide også å slå klokt mot kollegene mine i løpet av denne tiden – helt til jeg hørte fra en leppelesende seer som advarte «Vi vet alt du sier».

Noen av 'Anchorman's største latter utspiller seg fra famle-og-oggle-karlene til det helt mannlige nyhetsteamet hver gang de møter kvinner. Men sexisme fra 70-tallet dukket opp på andre måter på stasjoner. Enhver av disse hendelsene kunne ha vært en del av «Anchorman», men de skjedde i mitt eget nyhetsrom:

• En mannlig oppdragsredaktør, som skannede nyhetsmeldinger og regjeringens agendaer, erklærte: 'Vi dekker ikke noe møte ledet av en styreleder!' Både ordet og konseptet voldte ham stort ubehag.


• Et notat fra en nyhetsdirektør om værfilm minnet fotografer om å ta bilder av det seerne virkelig likte: barn, hunder og pene jenter. Da jeg protesterte og påpekte at seerne våre var kvinner så vel som menn, svarte han: «Inntil kvinner står på gatehjørner og plystrer på menn, viser vi bilder av pene jenter.»


• Den samme nyhetsdirektøren beordret en kvinnelig reporter til å gjøre et innslag på 'amatørstrikkveld' på en lokal klubb. Hun gjorde motstand. Han insisterte: Så hun og jeg konspirerte om historien hennes. Hun ignorerte rett og slett utøverne og vendte kameraet mot mennene i publikum, og spurte hvorfor de tilbrakte kveldene sine på den måten.


• Den samme nyhetsdirektøren hadde en idé til et fotoessay som skulle klippe bilder av kvinner i skjønnhetssalonger og hunder hos frisøren. Han trodde det var en dandy kicker-historie til påske. Jeg hevdet at hvis vi ville ha smarte sosiale kommentarer om menneskers og dyrs forfengelighet, burde vi inkludere menn, ettersom de også fikk stylet håret. Nei, ble jeg fortalt, 'menn er ikke morsomme.' Han sendte en fotograf for å ta filmen. På en eller annen måte 'forlagt' vi det, og det ble aldri luft.

Jeg er glad for å kunne rapportere at de mannlige lederne i disse historiene hadde svært korte lederperioder. Vi (kvinner og de mannlige kollegene som støttet oss) fant ganske enkelt måter å motstå og omgå dem. De fleste av topplederne på stasjonen min – og de var menn – var langt mer opplyste. Faktisk mistenker jeg deres dristige beslutning om å navngi meg nyhetsdirektør i 1978 , som skapte litt kringkastingshistorie, var knyttet til det geriljaledelsen jeg viste når jeg snakket om personell og journalistiske spørsmål.

Det er en scene i «Anchorman» der nyhetssjef Ed Harken (Fred Willard), forteller de forsamlede ansatte at nettverket har bestemt at den lokale stasjonen vil dra nytte av «mangfold». Mennene er forvirret over ordet, og ankeret Ron Burgundy antyder at det er navnet på et 'gammelt treskip' fra borgerkrigen. Et morsomt filmøyeblikk, men i sannhet var ordet 'mangfold' ikke engang i tidenes ledelsesvokabular. Begrepet 'FCC-mandat' var.

Det var loven, ikke opplyst ledelse, som åpnet TV-redaksjonsdører for kvinner. I 1970 begjærte National Organization for Women Federal Communications Commission om å inkludere kvinner under sine mandat programmer for likestilling for stasjoner. Kringkasternes Landsforbund argumenterte mot det, men tapte. I 1971 vedtok FCC-rapport og ordredokument nr. 19269 RM-1722 at dokumentert rekruttering, ansettelse og promotering av kvinner så vel som raseminoriteter var påkrevd av kringkastingslisenshavere.

Så, 'Anchorman's anker kvinne , Veronica Corningstone (Christina Applegate) ble virkelig ikke introdusert for å forbedre nyhetene, hun ble ansatt for å blidgjøre regulatorene.

I filmen får Ron Burgundy beskjed: «Tidene endrer seg. Damer kan gjøre ting nå, og du må takle det.» Tretti år senere, hvor står vi?

I følge Radio-TV News Directors Associations rapport fra 2003 ( snart oppdatert ), utgjør kvinner nå nesten 40 prosent av arbeidsstyrken i TV-nyheter. Seerne er vant til å se kvinner forankre sine lokale nyhetssendinger. Minst én av fire TV-nyhetsdirektører er kvinne.

Faktisk, denne siste lørdagen i Sarasota, Florida, behandlet nyhetsdirektør Kay Miller fra WWSB-TV nyhetsteamet sitt på en matinévisning av 'Anchorman.' I dag ansetter hun Rons og Rhondas på redaksjonen hennes, og sammen kan de le av en film som lurer på fortiden.

Tidene har virkelig endret seg.

Vi ba noen alumner fra Poynters ankerlederskapsseminarer om å sende oss sine anmeldelser av «Anchorman». Her er noen utdrag:

«Mens jeg lo gjennom hele filmen, kom handlingen til kort, veldig kort. Men latteren jeg fikk fra manuset veide opp for det … jeg tror det er litt av Ron Burgundy i oss alle (ankere). Ikke nødvendigvis den sjåvinistiske grisen/sexistiske delen, men den store egodelen. Jeg tror ikke vi kan være ankere uten å ha litt av det i oss selv. Det beste eksemplet på det er Veronicas ultimate fornærmelse mot Ron, 'Du har dårlig hår.' Det er noe jeg aldri ville fortalt til en mannlig anker. Jeg tror ikke de kunne takle det.'
— Allyson Floyd
Anker/assistent nyhetsdirektør, WPDE (Florence/Myrtle Beach, S.C.)

«Dumt, men veldig morsomt. Ikke så mye en oppsendelse av TV-nyheter den gang (og nå), selv om det var noen gode zingers, da det tok en titt på den åpenlyse sexismen og sjåvinismen på 1970-tallets arbeidsplass. Men poenget er at Will Ferrell er morsom. Han kunne lese telefonboken, og det ville være morsomt.»
– Craig Wolf
Senioranker, WBBH-TV (Fort Myers/Napoli, Florida)

'Spar $9 og hvis du må, lei den. Dette er TV-nyhetenes 'Fly' ... Vi kan ikke si at alle, eller de fleste, eller mange av de mannlige ankrene som fungerte i denne epoken var Ron Burgundys. Karikatur er imidlertid bygget på fine tråder av sannhet, og jeg tror denne filmen kanskje minner oss litt om Ron Burgundy-typene som vi alle kanskje har kjent eller jobbet med gjennom årene. De virkelige verdenstypene som denne karakteren bringer til tankene var absolutt ikke ignoranter som Ron Burgundy. Det er en stor forskjell mellom å være uengasjert og rett og slett dum ...'
– Tom Layson
Anchor, News 12 New Jersey

«Jeg følte at denne filmen var laget for folk som jobber med TV-nyheter. Det var mange replikker som virket som indre vitser. I for mange filmer i disse dager prøver de å fremstille media realistisk. Men det som havner på storskjermen er en unøyaktig stereotypi. Vi vet i det minste at «Anchorman» er en parodi. Det som gjorde det så morsomt for nyhetsrommet vårt, var at det ga oss alle en sjanse til å ikke ta oss selv så seriøst...'
– Scott Dennis
Anchor, WWSB ABC-7 (Sarasota, Fla.)

Vil du legge til en anmeldelse?