Den storbyjobben er ikke det eneste stedet du kan trives

Da Iowa Falls brannvesen fikk en demonstrasjonsstigebil å prøve ut før de kjøpte en i mai 2013, tilbød avdelingen Sara K. Baranowski og Times Citizens fotograf en tur til toppen av den 90 fot lange stigeforlengelsen, høyt over byen. (Sendt bilde)

Redaktørens notat: Dette stykket ble tilpasset fra en tale forfatteren holdt ved Poynters Leadership Academy for Women in Media. Den ble også publisert i Lokal utgave , vårt ukentlige nyhetsbrev om lokale nyheter.

Når jeg møter folk – spesielt andre journalister – kryper jeg noen ganger når det er på tide å fortelle dem om jobben min.

'Jeg er redaktør for en ukeavis i Iowa.'

'Du har sannsynligvis aldri hørt om det.'

'Iowa Falls.'

'5000 mennesker.'

'Men jeg liker det veldig godt! Det er ikke som andre ukeaviser! Og vi gjør kule ting!»

Den siste delen er at jeg svarer på det jeg antar er dommen i tankene deres om at jeg ikke har en bedre jobb i en større organisasjon.

Da jeg gikk på forskerskolen ved University of Iowa, spurte professorer og jevnaldrende (pokker, til og med foreldrene mine) meg hva jeg ville gjøre med graden min. Jeg utviklet et veldig spesifikt svar: Jeg ville bli politisk reporter i en stor dagsavis. Politisk rapportering er en seriøs jobb, og store dagsaviser gjør viktig arbeid. Da jeg delte planen min, virket folk imponert. Så det ble mitt mantra. Og det ble mitt mål på suksess. New York Times, her kommer jeg!

Sara K. Baranowski, sentrum, med skuespilleren Hugh Jackman, som var i Iowa Falls i september 2013 for å feire gjenåpningen av byens historiske teater, som ble kjøpt og pusset opp av Jackmans agent, Patrick Whitesell, og Whitesells far, Jack Whitesell, av Iowa Falls. The Times Citizen dekket den røde løperen. (Sendt bilde)

Det tok meg ikke lang tid å avvike fra veien jeg hadde satt for meg selv. Etter eksamen ble jeg ansatt av en liten dagsavis, og lærte ganske raskt at bedriftseierskap ikke var noe for meg. Jeg var et tannhjul i en stor maskin hvis verdier ikke stemte overens med mine egne. Det som var viktig for organisasjonen virket trivielt for meg. Da en jobb ble åpnet hos Iowa Falls Times Citizen to ganger i uken i en liten by langs motorveien, ble jeg fascinert. Selskapet var familieeid og drev i tillegg til å eie to lokalaviser også en liten radiostasjon. I min nye rolle ville jeg ha to jobber: radionyhetsdirektør og avisreporter. Det var trening på jobb i en ferdighet som interesserte meg. Og jeg ville ha en reserveplan. Hvis The New York Times-tingen ikke slo ut, ville jeg hatt NPR å falle tilbake på.

Jeg takket ja til jobben og sa til meg selv at jeg bare ville bli satt på sidelinjen der et år – to topper – før jeg kom tilbake på sporet og dro til den store ligaen. Men 13 år senere er jeg fortsatt på den småbyavisen.

Så hva skjedde?

For det første fikk jeg en smak av den virkelige verden. Målet jeg satte meg på forskerskolen var basert på uerfarenhet og påvirkning fra professorer som aldri snakket om ukeaviser som et verdig sted å tilbringe en karriere. Jeg trodde at en jobb ved en hvilken som helst publikasjon mindre enn Chicago Tribune eller LA Times var fiasko. Jeg ble ikke utsatt for det utrolige arbeidet som blir gjort av journalister i små aviser på uhørte steder.

Men enda viktigere, jeg lærte at jeg måtte definere suksess for meg selv. Mens jeg før så på suksess som en stor jobb i en stor avis i en storby, er det nå noe annet: en viktig jobb i en liten bys eneste avis i et samfunn som har kommet til å bety mye for meg.

Å forfølge andres definisjon av suksess - i The New York Times eller en hvilken som helst annen nasjonal publikasjon - ville sannsynligvis ikke ha gjort meg lykkelig. Den svært korte tiden jeg brukte som en liten del av en stor organisasjon gjorde at jeg følte meg maktesløs og ulykkelig.

I en artikkel publisert av Harvard Business Review (“ Forfølger du din visjon om karrieresuksess – eller noen andres? ”), satte Laura Gassner Otting ord på det jeg tror. Hun skriver at når vi følger trinnene for å oppnå andres definisjon av suksess, klarer vi ikke å oppnå konsonans.

Hun skrev: «Konsonans er når det du gjør samsvarer med hvem du er (eller hvem du vil være). Du oppnår konsonans når arbeidet ditt har formål og mening for deg.»

Konsonans for meg er å gjøre en forskjell i et fellesskap gjennom arbeidet mitt. Jeg gjør det ved å gi informasjon og fortelle folks historier, og til slutt gjøre det til et bedre sted for alle – og ha kontroll over hva jeg gjør og hvordan jeg gjør det.

Med alt dette ordnet, er det bare vegg-til-vegg karrieretillit, ikke sant?

Jeg skulle ønske det var så enkelt.

Noen ganger føler jeg meg fortsatt flau når jeg presenterer meg selv. Eller sjalu når en venn annonserer sin nye fancy jobb. Minst en gang i måneden lurer jeg på om jeg bor på en landlig ukeavis bare fordi det er komfortabelt og trygt. Kaster jeg bort tiden min, talentene mine, karrieren min?!?

Jeg er glad her. Jeg vokser fortsatt i denne stillingen. Og jeg har oppnådd suksess, selv i konvensjonell forstand. Jeg har vunnet priser for min rapportering (et undersøkende stykke det avslørte at offentlige tjenestemenn ikke førte referat av deres offentlige møter, en serie om en amerikansk militæroversetter som rømte fra Taliban til Iowa Falls , og en lysbildefremvisning om en sommernaturleir ), har jeg blitt invitert til å tale på journalistkonferanser (inkludert HUN og SRCCON ), og jeg ble tatt opp til Poynters Leadership Academy for Women in Digital Media (og kom tilbake i høst som besøksfakultet ) — alle mål for suksess etter de fleste objektive standarder. Når de ikke er nok, går jeg til innholdet i 'Good Stuff'-mappen min. Det er der jeg oppbevarer kortene, håndskrevne notater og oppriktige e-poster jeg har mottatt som svar på arbeidet mitt. Det jeg gjør påvirker mennesker på en positiv måte. Arbeidet mitt gjør dette stedet bedre.

Men ingenting er evig. Akkurat som interessene mine endres, endres også mitt mål på suksess, og min definisjon av konsonans. Derfor er det viktig å sjekke inn regelmessig. Gir det jeg gjør meg fortsatt en følelse av tilfredshet? Er det et sted jeg heller vil være, noe jeg heller vil gjøre?

I dag forteller disse svarene meg at jeg er på rett sted. Men de kan endre seg. Og det er jeg åpen for. Så lenge jeg svarer på spørsmålene for meg.

Så la meg gjenintrodusere meg selv: Jeg er Sara. Jeg er redaktør for Iowa Falls Times Citizen. Det er en utrolig jobb i en flott by. Og jeg er stolt av det.

Sara K. Baranowski er redaktør for (Iowa Falls, Iowa) Times Citizen. Hun kan nås på Twitter kl @skonradb .