Mening: I en digital verden har magasinforsidene fortsatt en enorm vekt

Fra visepresident Kamala Harris’ Vogue-bilder til tidligere førstedame Melania Trumps usynlighet, er virkningen av magasinforsider fortsatt betydelig.

Magasinforsider fra Vogue, Time og Der Spiegel som har fanget publikums oppmerksomhet, til tross for overgangen til en digital medieverden.

Bladforsiden er i nyhetene igjen. Vogues cover av visepresident Kamala Harris er bare det siste som fanger stor oppmerksomhet fra publikum. Det blir ikke den siste. Kraften til magasinomslaget på trykk har alltid vært betydelig.

Redaktørene jeg snakker med sier jevnlig at når politikere eller kjendiser blir intervjuet, unnlater de aldri å spørre om de er forsidemateriale. De bryr seg ikke om å bli omtalt på nettet, på sosiale medier, på en app, på i alle slags digitale rom. Alt de bryr seg om er om de vil være på forsiden av det trykte magasinet.

Høyprofilerte mennesker, det er klart, kjenner kraften til magasinforsiden.

Utgiveren av People en Español, Monique Manso, fortalte meg nylig at løftet om et trykt omslag var nøkkelen til å få tilgang til viktige personer. 'Det er printet som får dem til å ønske å gi det eksklusive,' sa hun.

Bladets sjefredaktør, Armando Correa, beskrev en eksklusiv kjendis der personens barn ville bli fotografert offentlig for første gang, men å være på den trykte forsiden av magasinet var en forutsetning.

Men som jeg fortalte Scarlet Fu på Bloombergs Quicktake , avgjørelsen om hva som skal på forsiden er fortsatt redaktørens privilegium, selv om publikum kanskje ikke liker det.

Vogues valg av forsidebilder for februar 2021-utgaven, med Harris iført jeans og joggesko, ble møtt av en tsunami av kommentarer på sosiale medier som anklaget magasinet for å 'hvitvaske' visepresidenten og vise respekt for henne ved å publisere en så uformell, uformell bilde.

I mitt intervju med Fu spurte hun hvorfor Vogue ikke gjorde et delt omslag – publiserte forskjellige omslag for samme utgave – med visepresidenten. (Spørsmålet hennes kom før Vogue kunngjorde at de ville skrive ut et delt omslag i begrenset opplag med et annet bilde som de tidligere hadde planlagt kun for digitalt.)

Delte omslag er ikke en ny idé. Jeg har en samling av blader dateres tilbake til 1963 med delte omslag. De ble brukt til å teste forskjellige navn, bilder, forsidelinjer - you name it. I andre tilfeller produserte magasiner flere omslag som samleobjekter. For eksempel ga TV Guide ut samlerforsider for å feire Star Treks 35-årsjubileum.

I sin storhetstid ville Redbook ha forskjellige omslag - ett for abonnenter og ett for aviskioskene. For kiosk-utgaven ville folk få en forsidelinje med ordet 'sex' i den. For abonnenter vil det ordet bli endret til «kjærlighet». Samme omslagslinje, men annen formulering.

En kioskutgave av Redbook, venstre, og en abonnentutgave, høyre.

Men's Health gjorde ofte det samme, og fremhevet sex og hemmeligheter for å bygge magemuskler på enkelteksemplarene.

En kioskutgave av Men's Health, venstre, og en abonnentutgave, høyre.

Tanken i begge tilfeller var at ordet 'sex' ville fange oppmerksomheten til aviskioskkjøperne og få dem til å plukke opp bladet. Den ekstra vektleggingen er ikke nødvendig for abonnenter, som allerede har et forhold til magasinene.

Og trenden fortsetter i dag. InStyle magazine er et perfekt eksempel. Se på februar-utgaven – abonnenter får ett omslag med minimal dekklinjebehandling, en tittel du knapt kan se, og en helkroppsbilde av skuespillerinnen og regissøren Regina King. Aviskiosker får enda et cover med en veldig stor og dristig dekklinje og et stort nærbilde av King.

En kioskutgave av InStyle, venstre, og en abonnentutgave, høyre.

I januar hadde InStyle tidligere president Barack Obama på abonnentforsiden, mens aviskiosken inneholdt skuespillerinnen Jodie Comer.

En kioskutgave av InStyle, venstre, og en abonnentutgave, høyre.

Men et nytt spørsmål kan dukke opp. Må det være et annet deksel for å temme det sosiale mediebeistet?

Se på tidligere førstedame Melania Trump, som absolutt kjenner kraften til magasinforsiden siden hun var en profesjonell modell i mange år. Fra Vogue til britiske GQ prydet Trump forsidene til mange topp motemagasiner. Men som førstedame hadde hun ingen slik eksponering. I løpet av sine fire år i Det hvite hus poserte hun ikke en gang for en cover. Mange andre førstedamer ble tilbudt dekningsprivilegiet: Michelle Obama og Laura Bush, for å nevne to, men ikke Trump.

Gjorde redaktører en politisk uttalelse ved å ignorere henne? Eller var de redde for tilbakeslaget på sosiale medier som publikum ikke er sjenerte for å gi ut?

Magasinforsiden er fortsatt et kraftig verktøy. Bare se på 25. januar-forsiden av The New Yorker, eller januar-forsiden til New York magazine.

Nylige forsider fra The New Yorker, venstre, og New York Magazine, høyre.

Eller sammenlign forsiden av magasinet Time og dets redaksjonelle uttalelser. Da de valgte tidligere president Donald Trump som Årets person i 2016, sto det på forsiden «President for de delte statene i Amerika». Men da de valgte president Joe Biden og visepresident Harris som Årets person 2020, sto det «Changing America's Story» på forsiden.

Time Person of the Year dekker med president Joe Biden og visepresident Kamala Harris, venstre, 2020-utvalget, og tidligere president Donald Trump, til høyre, 2016-utvalget.

Man spør seg, er landet mindre delt i dag enn det var for fire år siden?

Sosiale medier er nå et slagram som kan tvinge redaktører til å ombestemme seg og produsere omslag for å berolige dem på sosiale plattformer. Spørsmålet mitt er, er de som kommenterer på sosiale medier faktisk kunder av magasinet?

Det er en fare for at redigeringskraften kan bli overgitt til masser som ikke reflekterer magasinpublikummet i det hele tatt. Når alle er redaktører, er ingen redaktører.