Aviser rammet av en bølge av forespørsler om å ta ned pinlige arkiverte historier

Foto av nexusnovum via Flickr.

Gamle nyhetsorganisasjoner har i mer enn et tiår prøvd å knekke koden for hva som skal publiseres digitalt, hvor og når. Nå sender de en annen type presserende forespørsel fra leserne - kan du 'avpublisere' det?

Årsaken er åpenbar - folk blir rutinemessig googlet av potensielle arbeidsgivere, datingpartnere eller rett og slett nysgjerrige. Den 20-åringen beruset og ustyrlig arrestasjon har en måte å komme til toppen av listen.

Et middel er mindre klart. De fleste aviser har hatt en lang praksis med å fjerne publiserte artikler kun under ekstraordinære omstendigheter. Men gir det fortsatt mening i den digitale æra ettersom potensialet øker for å skade folks omdømme med beretninger om deres ugjerninger for lenge siden eller utenfor konteksten?

Selv om en dom krever redaktører, utspiller disse dramaene seg mot en kompleks og skiftende juridisk bakgrunn. De fleste stater tillater en form for 'ekspungement' av domfellelser - noen ganger til og med for forbrytelser - hvis lovbryteren har holdt seg ren i en periode på år.

I mai 2014 ble EUs høyeste domstol avgjorde at det er en 'rett til å bli glemt' for personvernet – og at Google måtte svare på enhver rimelig forespørsel om at informasjonen «unøyaktig, utilstrekkelig, irrelevant eller overdreven» ble fjernet. (Saken ble anlagt av en spansk forretningsmann som ønsket å avpublisere en beretning om en tidligere insolvens).

Retten til å bli glemt konseptet har ennå ikke kommet seg over Atlanterhavet , men det er lett å forestille seg personvernforkjempere som tar opp saken i statlige lovgivere eller kongressen.

Jeg ble klar over den nylige økningen i slike forespørsler for seks uker siden da Zach Ryall, digital administrerende redaktør for Austin American-Statesman, ringte Poynter og spurte om vi kjente til en etisk kode som gir veiledning.

'Dette blir skummelt,' fortalte Ryall meg. 'Vi reagerer på flere og flere av disse ... Og da jeg sjekket med kollegene mine i andre Cox-aviser, fant jeg ut at de også er det.'

Noen av innringerne er høflige, andre krigerske, fortsatte Ryall, men bekymringene holder seg til flere vanlige temaer:

Det er fryktelig pinlig; Jeg finner ikke jobb. Du ødelegger forholdet mitt til min kone.

Et typisk tilfelle kan innebære en historie som rapporterer en arrestasjon på siktelser som senere ble henlagt. Kan skaden angres ved å legge til en oppdatering til den digitale filen?

Ryall og andre gjorde meg oppmerksom på en kompromissløsning – en historie kan forbli i avisens arkiver, men koblingen til Google er ødelagt. Ryall var imidlertid enig med meg i at effekten i praksis kan være tre fjerdedeler av veien til avpublisering.

Spørsmålet om å utvikle en ny policy forblir åpen hos statsmannen, fortalte Ryall meg senere. I mellomtiden blir historier bare tatt ned under uvanlige omstendigheter - 'hvis vi ubevisst satte noen i fare eller ikke hadde tillatelse til å bruke informasjon eller mottok den på feil måte.'

Problemet dukket opp på ASNE-APME-konferansen tidligere denne måneden i et panel om Freedom Information-spørsmål. Nancy Barnes, redaktør for Houston Chronicle, sa at hun og andre redaktører blir 'beleiret' av forespørsler om å fjerne koblingen. Tommelfingerregelen hennes hadde vært å si «det gjør vi ikke», men nå tar hun avgjørelser fra sak til sak.

Jeg fant også ut at mine kolleger ved den Poynter-eide Tampa Bay Times har etablert en ny arbeidsgruppe som møtes kvartalsvis for å gjennomgå enkeltsaker og over tid kodifisere hvordan de skal håndtere dem.

Administrerende redaktør Jennifer Orsi ga et nytt eksempel på en appell hun innvilget. For noen år siden kjørte nettstedet TBO.com (absorbert da Times kjøpte Tampa Tribune), en forretningsinnslag på en mann som startet en 'nakne hushjelp'. Eieren ble profilert mens hun intervjuet en søker som oppga navnet hennes og snakket om hvorfor hun var villig til å tjene penger på å strippe og deretter vaske hus. 'Nå er hun på vei inn i forretningsverdenen,' sa Orsi, 'og det virker ikke rettferdig for det å følge henne rundt.'

På samme måte fortalte Barnes meg at hun var sympatisk til en forespørsel fra en ung kvinne som hadde blitt rapportert som en tenåring på flukt, men som nå har snudd på tingene og går på college. 'Dette er noe redaktører kommer til å håndtere mer og mer,' sa Barnes, og både redaksjonell vurdering og juridiske hensyn må ta hensyn til.

Ryall sa at selv om det å fjerne koblingen 'virker som en naturlig forpliktende ting å gjøre', er han motvillig. En iherdig leser vil ha en historie fjernet som rapporterer at han knivstukket noen på en fest (som senere døde). Mannen ble pågrepet, men ikke dømt. Likevel sa Ryall: 'Jeg kan ikke se det - det er mye alvorlig.'

Ingen av redaktørene jeg snakket med hadde en klar følelse av hva som ligger bak bølgen av forespørsler. Tross alt har Internett og Google-søk eksistert en stund.

EU-dommen kunne ha økt bevisstheten og personvernhensyn ser ut til å vokse for hvert år. Det er også lett å finne (med et Google-søk) råd eller til og med en tjeneste mot et gebyr for å få fjernet en artikkel.

Etter å ha sjekket med kjeder, fortalte Randy Siegel fra Advance Local meg at henvendelsene ennå ikke er et stort problem. Brent Jones, redaktør for standarder og etikk i USA Today Network, kommenterte via e-post:

Nyhetsrom veiledes for å holde nivået høyt når de vurderer fjerning av innhold fra digitale plattformer. Våre journalister streber daglig for å bevare integriteten til den publiserte posten, inkludert publisering av rettelser eller presiseringer. Vi gjør det av hensyn til allmennhetens rett til å vite nå – og i fremtiden. Forespørsler om fjerning avveies fra sak til sak med seniorredaktører, og enkelte situasjoner kan kreve juridisk veiledning.

Foreløpig ser det ut til at sak til sak er normen. Jeg ble overrasket over å lese at siden EU-avgjørelsen, Google har mottatt bokstavelig talt hundretusenvis appeller om å deaktivere koblinger , gir om lag 40 prosent, men avslår flertallet.

Min Poynter-kollega, etikkekspert Kelly McBride, har blitt trukket inn i Times' arbeidsgruppe. Saken ble ikke undersøkt i boken fra 2014 hun og American Press Institute administrerende direktør Tom Rosenstiel redigerte, 'The New Ethics of Journalism: Principles for the 21st Century', men hun sa at trenden nå har vokst seg for stor til å ignorere.

Hun har heller ikke en klar tommelfingerregel.

'...Jeg tror ikke vi bare skal si refleksivt, 'vi står ved vår rapportering',' sa hun. 'Dette kan være en anledning til å undersøke standarder for rapportering og stille spørsmål ved en-kilde-politirapporten. Noen av disse er ganske fordømmende. Selv om du har en juridisk rett til dekning, moralsk sett har du det?»

Poynters tidligere 'Guiding Principles for Journalists' i å ta etiske beslutninger, skrevet av McBrides forgjenger Bob Steele, hadde som ett av tre nøkkelbegreper for å 'minimere skade' på sensitive historier eller når man intervjuer noen som ikke er kjent med gjeldende journalistikkstandarder.

Det virker klart at langhaleskade på omdømmet har utvidet seg kraftig i den digitale æraen der et enkelt Google-søk viser informasjon som en gang kunne ha krevd graving i rettshuset. Jeg har en anelse om at det å finne gode fremgangsmåter vil forbli et arbeid som pågår en stund – men også at denne ånden ikke kommer tilbake i flasken.