Denne lille California-publikasjonen gir en blåkopi for hvordan lokale kjøpere kan redde en avis

Nylig dekket Half Moon Bay Review et skoleobligasjonsvalg som så ut til å være for nærme til å kalles. Det var en omfattende rapport om rasisme opplevd av asiatiske amerikanere etter en viral video av en lokal hendelse som sjokkerte mange. Det var historier om softball for ungdom, planer om en leir for å lette hjemløshet og nye programmer på den lokale videregående skolen, for å nevne noen av tingene avisen dekket.

På noen måter var det bare en hel uke for meg, redaktøren av en småbyavis som har mer et kall enn en karriere. På andre måter var det en ny begynnelse for den 120 år gamle ukeavisen gjemt i den lille gule bygningen ved siden av rådhuset i en by 30 minutter sør for San Francisco.

1. juni avsluttet en gruppe lokale borgere kjøpet av anmeldelsen og dens relaterte eiendeler, som inkluderer en par av magasiner , til nettsted og bygningen vi kaller hjem borte fra hjemmet.

Det var alt annet enn et mediekjøp av hagevarianter. I dette tilfellet planla ikke kjøperne å drikke inn fortjeneste og spytte ut det som var igjen.

Avtalen var flere måneder underveis som begynte med en telefonsamtale i september 2017 fra Francis Wick, administrerende direktør i Wick Communications. Det familieeide avisselskapet med base i Arizona hadde drevet Review i mer enn 20 år, men som Wick forklarte under samtalen, endret tidene seg. Han fortalte oss at han planla å selge avisen og landet under føttene våre for å skaffe kapital til andre bestrebelser. Det var et ekstraordinært slag.

Hvis du leser disse ordene, kjenner du allerede landskapet.

Dette er vanskelige tider for avisselskaper som en gang hadde lisens til å trykke penger. Marginene har sklidd over bransjen ettersom annonsering migrerte til smarte nettgiganter som retter seg mot forbrukere som aldri før. Inntektene har falt, og til tross for teknologisk effektivitet, er nyhetsinnsamling i en by som Half Moon Bay fortsatt et arbeidskrevende forslag. Anmeldelsen var Wicks eneste operasjon i California, hvor kostnadene ved å drive forretning er notorisk høye.

Nesten i forbifarten sa Wick noe annet den dagen: Hvorfor søker dere ikke en ideell organisasjon for å kjøpe avisen?

Det er nok å si at Half Moon Bay ikke hadde en slik ideell organisasjon. Jeg klarte ikke å få hodet rundt konseptet i utgangspunktet, men det plantet et frø.

Mens Wick søkte kjøpere gjennom en tradisjonell avismegler, så jeg etter noen mindre åpenbare investorer. Jeg begynte en serie samtaler med folk jeg trodde ville forstå verdien av hjembyavisen deres. Jeg visste at det ville bli vanskelig. Det er midlere mennesker som ser på en avis som en plattform for deres personlige agenda. Jeg trengte å finne folk med en annen oppfatning av personlig rikdom.

En av disse personene er Lenny Mendonca, som i tillegg til å eie en lokalt bryggeri , er seniorpartner emeritus i det globale konsulentfirmaet McKinsey and Co. Han er en ivrig nyhetsleser og medlem av Guardian.org-styret.

Selv om jeg kjente ham av rykte, hadde vi aldri møttes før jeg ringte for å bøye øret hans om det ventende salget. Mendonca trengte ikke å bli fortalt hva en avis betydde for en by på 13 000 som Half Moon Bay. Uten den ville det ikke vært noen dekning på rådhuset. Ingen ville rapportere om avslutninger på videregående skole, nye veiprosjekter eller noen av de offentlige arrangementene som til sammen danner et fellesskap.

Han minnet meg også om noe jeg nesten hadde glemt i min iver etter å imponere folk som ham: The Review var lønnsomt og derfor en mer forlokkende investering enn mange sexigere prosjekter i nærliggende Silicon Valley.

Snart var vi fem investorer og en avisredaktør. Vår tette gruppe inkluderte et tidligere skolestyremedlem som var en erfaren eiendomsinvestor, en kjent lokal forretningskvinne, en viktig deltaker i ideelle organisasjoner i området og en teknologisjef i et programvarefirma som spurte hvordan han kunne hjelpe.

Gruppen samlet seg først i et lite aviskonferanserom i desember 2017. Snart gikk vi bort fra å danne en ideell organisasjon. Det var flere grunner.

Den første var bekymring for hvordan denne skattestatusen med rette kunne begrense journalistikken vår. Gjennomgangen har en tradisjon for å støtte lokale kandidater og stemmeseddeltiltak, og det ville måtte ta slutt. Advokater advarte også om at det ville være vanskelig å gå tilbake til profittstatus hvis investorer til slutt skulle velge å gjøre det.

Et annet viktig skritt var beslutningen om å danne et California fordelsselskap. De fem styremedlemmene forsto fra dag én at Coastside News Group Inc., enheten som nå eier Review, eksisterer ikke bare for å søke profitt, men også for å gagne fellesskapet. Det er et viktig signal til investorer og lesere. Bedriften vår eies av naboer som er forpliktet til å forbedre dette spesielle stedet.

Jeg håper offentlig nyttestatus også viser seg å være et rekrutteringsverktøy for journalister som er forsiktige med å jobbe for tradisjonelle aviser som noen ganger virker låst i en spiral av budsjettkutt som kun er rettet mot å opprettholde bunnlinjen for aksjonærene. Det vil ikke være tilfelle her.

Det er ikke umiddelbart klart hvor mange andre eldre nyhetsorganisasjoner som nå er organisert som allmennyttige selskaper eller deres nære fettere, sertifiserte B Corps. Men denne våren, Stanford JSK Fellow Don Day foreslått i et medium innlegg at det å danne et B Corp kan være fornuftig for andre aviser.

'På mange måter er innsatsen for å møte informasjonsbehovene til et fellesskap den ultimate offentlige fordelen - å bidra til å bringe nyheter og dekning til et geografisk eller annet fellesskap for å hjelpe dem med å ta bedre beslutninger og bli bedre informert,' skrev Day.

I tråd med oppdraget er det viktig å merke seg at avisens samfunnskjøpere ikke søkte å kutte kostnader ut av porten. De gjenansatte alt eksisterende personale og sikret kontraktsregnskapsførere samt IT og juridisk støtte. De betalte erfarne spesialister i den mørke kunsten med bedriftsoppkjøp. De sverget å erstatte helsefordelene våre med noe bedre og rullet til og med over sykefraværet. Den støtten styrket personalet i en usikker tid som kunne ha drevet vekk talent.

Ingenting av dette betyr at alle våre problemer er over. Hinder gjenstår.

Vi må plugge lekkasjen i våre betalte utskriftsabonnementer. Vi må fortsatt utvide inntektsstrømmene. Vi vil forsøke å gjenopprette relasjoner med lokale og nasjonale annonsører som har tatt pengene sine andre steder. Og vi må være på vakt mot potensielle konflikter som kan ødelegge et lokalt eid foretak som vårt.

Disse utfordringene virker ikke uoverkommelige nå som fellesskapet har kjøpt seg inn i vårt oppdrag, både bokstavelig og billedlig.

Half Moon Bay anmeldelsesbygning i Half Moon Bay, California. (Med tillatelse fra Clay Lambert)

Navigerer et fellesskapskjøp

1. Forklar oppdraget ditt. De som kan investere er sannsynligvis ikke medieproffer. Bruk fortellerferdighetene dine til å fortelle dem hvorfor avisen er viktig for byen deres.
2. Det trengs to for å danse tango. En gjennomtenkt selger er like viktig som en villig kjøper. De to må samarbeide om en overgangsplan hvis kjøperen er en relativ nybegynner. Begge sider har en eierandel i et positivt resultat.
3. Få gode faglige råd. Du trenger en advokat, en regnskapsfører og en erfaren fusjons- og oppkjøpsspesialist for å gjennomføre avtalen.
4. Vær åpen for endring. Mens nye samfunnskjøpere kanskje ikke kjenner avisspillet, har de utvilsomt gode ideer. Ikke bli gift for å behandle.
5. Markeds lokalt eierskap. Folk i lokalsamfunnet ditt ønsker at lokal virksomhet skal lykkes. Snakk om det på samfunnsorganisasjoner, nabolagsmøter og hvor som helst de lar deg snakke om overgangen din.