Hvordan pandemien fikk meg til å gjenoppdage min kjærlighet til papiraviser

Hvorfor forbruk av nyhetsoppdateringer på trykk har en merverdi under det internettunge karantenelivet

Forfatteren, en tredjegenerasjons journalist og nylig trykt abonnent på The Wall Street Journal (Katy Byron)

For første gang i mitt liv er jeg abonnent på papiraviser.. Jeg er 36 år gammel. Og da jeg bekreftet hjemmeleveringsabonnementet mitt på The Wall Street Journal tidligere denne måneden, føltes det ... så jævla bra.

Dette er uvanlig av et par grunner. For det første er jeg tredjegenerasjons journalist. Besteforeldrene mine jobbet i radio og faren min skrev for forskjellige aviser og trykte publikasjoner i over 40 år, inkludert for magasinet Time, Forbes magazine, The New York Observer, New York Magazine og mange andre. Jeg vokste opp i et hus fullt av trykte aviser og magasiner, inkludert mange bokhyller fylt med dusinvis av lagrede utgaver, samt flere innrammede magasin- og avisforsideartikler skrevet av faren min, Christopher Byron (han gått bort i 2017, må han hvile i fred).

For det andre har jeg lest tusenvis av trykte aviser. I tjueårene leste jeg fire til fem aviser hver dag og jobbet på forskjellige oppdragspulter på CNN i New York, Washington, D.C. og Atlanta, og søkte etter historier som ville gjøre «god TV».

For det tredje elsker jeg å holde en avis. Mine tidligste minner om å holde og lese en avis var fra da jeg var 18, kjørte toget fra foreldrenes hus i Connecticut til New York City, pendlet til sommerpraktikken min og leste avisen om morgenen sammen med alle andre på Metro North i tri-state området kjører rat race til Wall Street. Det svarte blekket på fingrene mine føltes som et hederstegn. Å brette sidene jevnt, dyktig, med en eller annen selvlært metode og prøve å ikke se vanskelig ut, føltes som en overgangsrite.

Alle disse profesjonelle limt til elektroniske enheter er bare forferdelig ... var det bedre i gamle dager? #WAS2018 pic.twitter.com/CqH9ClB9Wf

— mark elliott (@memarkelliottme) 4. mars 2018

Kanskje var det fordi journalistikk er i blodet mitt - eller kanskje fordi det var en del av livet å bli voksen på begynnelsen av 2000-tallet. Du leser avisen hver dag, det gjorde alle.

Så hva skjedde? Hvorfor abonnerte jeg ikke på en avis før? Da jeg gikk videre fra jobber som ga meg flere aviser å lese hver dag som en del av arbeidet mitt (jeg må fortsatt klype meg selv for at jeg får betalt for å lese nyhetene, jeg elsker det så mye) … skjedde på nettet.

Med årene leste jeg flere og flere aviser gjennom nettsidene deres, og skummet deretter flere og flere av overskriftene deres på sosiale medieplattformer som Twitter, Facebook og andre. Denne oppførselen høres nok kjent ut mange og det kan også denne følelsen - skam.

Jeg har lenge skammet meg over å ikke abonnere på en papiravis. Hver unnskyldning jeg har er dårlig. Jeg kunne ha råd til det lenge før nå. Jeg har bodd på 10 forskjellige adresser i fem forskjellige byer på 15 år, men jeg kunne lett endret leveringsadresse hver gang. Og færre og færre papiraviser hang rundt i redaksjonene jeg jobbet i.

Da jeg forlot CNN New York-byrået i 2007, var det minst seks nasjonale og lokale aviser levert til redaksjonen. Hver nyhetsinnsamlingsprodusent mottok kopier av hver på skrivebordet hver morgen. Etter det jeg kan huske, inkluderte de Newsday, The New York Times, The New York Post, The Daily News, The Wall Street Journal og The New York Sun. (Administrerende redaktør var den eneste som fikk en kopi av Financial Times.)

Da jeg kom tilbake til New York-byrået fem år senere, etter opphold i D.C. og Atlanta, hadde jeg nådd tittelen produsent og var spent på å få min egen personlige stabel med aviser på skrivebordet mitt hver morgen. Jeg ble trist over å høre at praksisen hadde stoppet. Vi var alle forventet å lese dem på nettet.

På CNBC innen 2014 leste ankere og kontrollromansatte avisene for programmer jeg jobbet med som 'Squawk Box', men ingen andre ansatte ble tilbudt muligheten. Og min siste redaksjon før Poynter var Snapchat - det var ingen aviser der (eller noe sted på kontoret) selv om New York-kontoret ligger inne i den originale New York Times-bygningen.

Så hvorfor abonnerte jeg nå etter alle disse årene?

COVID-19.

Heldigvis er familien min fysisk sunn og generelt OK. Men, som mange amerikanere og mennesker rundt om i verden, har mengden skjermtid mannen min og jeg (og sønnen vår) har vært utsatt for siden pandemien begynte vært – urovekkende. Mellom jobb, å være innesperret hjemme, holde pjokk opptatt mens mannen min og jeg jobber fulltid, og konsumere nyheter av både jobb og personlige årsaker langt over midnatt i mange, mange, mange netter … traff jeg en vegg.

RELATERT: Lokalt – Kronikk av kraften og farene ved lokal journalistikk under pandemien

Jeg klarte rett og slett ikke å holde tritt med å gjøre jobben min, være en god journalist, samt en ansvarlig kone, mor og datter til en høyrisikoforelder i nærheten, holde meg oppdatert på de siste varslene og nyhetene fra New Yorks guvernør Andrew Cuomo med familien min som bor i et koronavirus-hotspot i Westchester County, New York. Jeg måtte finne en måte å kutte ned på skjermtiden og få informasjonen jeg trengte for å føle meg mett, informert og på toppen av hva som skjedde i verden.

Å abonnere på tidsskriftet var den beste avgjørelsen jeg har tatt gjennom hele denne pandemien.

Da jeg trykket på den abonnementsbekreftelsesknappen, ble det nesten måneden min, og da jeg la meg, sov jeg som en stein etter flere uker med å lese telefonen min i mørket, 'doomscrolling' som noen kaller det, til langt på natt. Kanskje jeg bare var utslitt av denne vedvarende bølgen av angst mange av oss har kjempet mot, eller kanskje jeg gjorde noe jeg har ønsket å gjøre i omtrent et tiår.

Og da selve avisen kom … ble humøret mitt løftet øyeblikkelig. Følelsen av å gå til enden av oppkjørselen for å hente papiravisen min hver morgen har gitt meg mer glede enn jeg kan sette ord på. Det er som om hver morgen er julemorgen – voksenutgaven. Dette var en daglig oppgave eller oppgave jeg meldte meg frivillig til å ta i huset mitt - fordi dette var min greie. Dette var min avis. Det høres kanskje banalt ut og jeg er tydelig forutinntatt på dette emnet, men denne endringen i livet mitt som jeg klarte å kontrollere har vært en oppriktig sølvlinje til dette levende marerittet vi alle lever gjennom, og jeg leter alltid etter sølvkanter disse dager.

Det er vel og bra, men har det vært verdt kjøpet? Ja.

Siden jeg abonnerte på den trykte utgaven, har jeg kuttet betydelig ned på skjermtiden og følt meg bedre informert enn jeg har vært på, ærlig talt, år. Som en som bruker fire til fem timer per dag på telefonen min og enda mer på skjermer som konstant oppdaterer sosiale medier av jobbmessige og personlige årsaker – og som en som er stolt av å følge en rekke kilder på tvers av plattformer og gjør en samlet innsats for å komme utenfor av ekkokammeret mitt - dette var en stor overraskelse for meg. Det viste meg virkelig hvor mye støy jeg bruker hver dag og hvor mye av tiden min på nettet som er bortkastet.

En viktig observasjon. Journalen er mye, mye tynnere siden sist jeg holdt den i hendene. Alle som jobber med nyheter vet at annonseinntektene for papiraviser har krympet i årevis selv før koronaviruset slo til (og akselererte på grunn av pandemien). Jeg antar at dette ikke burde vært en overraskelse, men det var det likevel. Det knuser hjertet mitt hvor tynn hver utgave er, og den første leveringen fikk meg dessverre til å lure på: Hvor lenge vil denne trykte utgaven vare?

(Merknad til de unge: På den tiden var papiraviser noen ganger enormt tykke, fulle av reklame. Spesielt helgeutgavene kunne du aldri lese gjennom alle disse på en dag.)

RELATERT: Koronaviruset har stengt mer enn 30 lokale redaksjoner over hele Amerika. Og teller.

Jeg skal ikke gå ned på veien med å beklage papiravisens bortgang, for som sagt prøver jeg å fokusere på det positive akkurat nå fordi jeg er en halvfull slags journalist og person på hjerte. Og jeg har et håp om at andre som meg som føler seg oppmuntret på internett vil se etter en annen måte å få nyhetene på, og vende seg til papir – nasjonalt eller lokalt.

Kan dette være et øyeblikk i menneskelig atferdsendring for avisene å dra nytte av? Absolutt, og det håper jeg de gjør. Kan jeg ta feil? Selvfølgelig.

Men en ting jeg vet er at jeg er så takknemlig for papiraviser, og jeg håper de gjør et comeback.

Nylige trykte utgaver av The Wall Street Journal som viser Mikke Mus og Spider-Man, som vekket interessen til forfatterens sønn (Katy Byron)

Den andre tingen jeg vet med sikkerhet er at Journal laget et spektakulært skuespill for kjærligheten til min pjokk nylig ved å legge ut historier som inkluderte bilder eller tegninger av både Mikke Mus og Spider-Man på forsiden.

Det er verdt å merke seg at han også virker mindre plaget når jeg ikke tar hensyn til ham og leser avisen enn når jeg er på telefonen. Jeg håper det fortsetter.

Men seriøst, å se min 2,5-åring, en fjerdegenerasjons journalist muligens, holde en avis i hendene, fikk meg til å få tårer i øynene. Det var et spesielt øyeblikk jeg aldri vil glemme og kanskje aldri har opplevd uten å ha levd gjennom denne pandemien.

Så mitt råd for å hjelpe deg med å komme deg gjennom månedene som kommer: Tenk på å handle i det neste Netflix-showet, eller å erstatte sosial rulling om morgenen med et abonnement på den trykte utgaven av en avis. Det er den sunnere tingen å gjøre og vil få deg til å føle deg bra, og det er noe vi alle trenger akkurat nå.

Katy Byron er redaktør og programleder for Poynters MediaWise, et nonprofit-prosjekt som lærer millioner av amerikanere hvordan man sorterer fakta fra fiksjon på nettet. Nå henne på e-post.