Alle har en historie

Historien starter med en pil og et kart. Over en skulder kastes pilen, og hvor den stopper vet ingen.

Når pilen lander på en by, Steve Hartman går dit og ringer noen på telefonen og intervjuer dem. Riktignok er det en unik måte å få en historie på, men hans 'Everybody Has a Story'-segmenter på CBS The Early Show blir etterlignet på lokale nyhetssendinger og i aviser over hele landet. Faktisk fikk Hartman ideen til segmentet fra avisreporter David Johnson fra Idahos Lewiston Morgen Tribune.

Hartman var nylig på The Poynter Institutes gjestefakultet for 'TV & Power Reporting for Reporters and Photojournalists.' I en pause satte han seg ned med Jill Geisler, lederen for lederskap og ledelse, for å snakke om hvordan han gjør det han kan best: intime og innsiktsfulle portretter av vanlige mennesker.

Jill: Hva lærer du når du reiser landet rundt etter en dartpil?

Steve: Jeg lærer at folk er mye mer interessante enn jeg trodde de var før jeg begynte på dette. Jeg gikk på en måte inn i dette bare halvt og trodde på konseptet. Jeg var på en måte på utkikk etter noe nytt og interessant å gjøre som kunne fange folks øyne, men jeg er ikke sikker på at jeg virkelig trodde at alle hadde en historie. Og jeg følte at jeg gjorde det noen ganger og var heldig. Nå som jeg har gjort det rundt 40 ganger, antar jeg at den ene tingen jeg har lært er at folk bare er mye mer interessante og mye mer nyhetsverdige enn jeg noen gang trodde de var.

Men de tror ikke det.

De tror ikke det. Folk spør meg ofte: 'Hva ville historien din være?' Og jeg tenker på det, og jeg aner ikke hva historien min vil være, og jeg er skyldig i det samme som alle andre er skyldige i, og det er enten å ikke vite hva historien din er eller ikke erkjenne at du er viktig . Folk tenker bare ikke - og det er vår feil som journalister at vi har sagt at du må ha gjort noe voldelig, eller noe galt, eller noe uvanlig eller ha siamesiske tvillinger. Vi har betinget folk til å tro at de ikke er viktige, og jeg antar at det er en av tingene jeg liker med segmentet. Jeg tror det får folk til å innse at de er viktige.

Når jeg ser på historiene dine, handler så mange av dem om familie. Så mange av dem handler om mennesker som møter personlige utfordringer, og det er ikke ting vi ser ofte på TV.

Ja. Og noe av det er fordi når vi velger nyhetssakene våre, kjører vi dem gjennom det samme filteret. Vi ser etter gode karakterer. Vi ser etter ting som vi synes er dramatiske, og når du kjører disse historiene gjennom et filter, ender du opp med de samme «greiene». Jeg gjør ikke. Jeg har ikke lov til et filter. Uansett hvor den pilen treffer og hvilket navn jeg velger, er jeg fast med den personen. Derfor tror jeg at jeg er tvunget til å fortelle historiene som virkelig er der ute. Og noen ganger er de ikke historiene jeg ville valgt, men jeg har ikke noe valg.

Men folk har fortalt deg personlige ting i noen tilfeller som de sjelden har fortalt andre.

Ja. Og det forvirrer meg fortsatt litt. Jeg lurer på hvorfor folk forteller meg det de forteller meg. Jeg tror at folk på noen måter leter etter validering og de leter etter anerkjennelse og kanskje er de sultne etter den følelsen av at livene deres er viktige.

Tenker du noen gang på å legge ut en intenst personlig historie når noen har fortalt den til deg?

Ja, det gjør jeg. Det har vært flere ting som har blitt fortalt meg, og selv om personen forteller meg at de vet at kameraet går, stiller jeg spørsmål ved om det fortjener å være på nyhetene fordi det er en veldig vanskelig samtale. Dette er folk som bare sitter hjemme og spiser en TV-middag, passer på sin egen virksomhet og i neste øyeblikk ønsker CBS News å sette dem på nasjonal TV. Så jeg er veldig følsom for disse tingene.

Er det lokale TV-stasjoner nå som prøver å etterligne det du gjør?

Ja. Det er mange aviser nå som du vil se at de har sitt lille dart-segment, og det er mange TV-stasjoner hvor de tar et kart over staten deres, eller regionen deres, og de kaster pilen og de vil prøve å velge noen tilfeldig. Og det synes jeg er flott. Jeg tror bare at det er en historie. Jeg var så spent på denne tingen da jeg begynte fordi jeg følte at det var en helt ny sjanger med nyheter. Og bare det faktum at folk begynner å tenke på den måten og tenker at andre mennesker som vanligvis ikke er nyhetsskapere kan være 'verdige' nyheter, begeistrer meg.

Ta på deg lærerhatten nå. Hvilke råd vil du gi til journalister som skal 'prøve' å gjøre 'Alle har en historie?'

Det tar litt mer tid enn du kanskje tror. Dette er ikke nødvendigvis enkle historier i måten bilulykken er en enkel historie. Det tar litt tid å tenke på hva historien er og bli kjent med fagene dine. Mange ganger er det en del av prosessen som vi bare ignorerer - å bli kjent med personen. Du kan ikke ignorere den delen av prosessen hvis du gjør noe slikt. Så du må bli kjent med personene og snakke med dem og lære om dem i detalj før du begynner. Du går ikke bare inn døren og begynner å rulle.

Hvordan velger du blant de mange små nuggets? De har en haug med barn, og de har en hobby, og de har en historie fra fortiden deres. Hvordan velger du?

Jeg liker å si at hver gang jeg møter noen handler historien om hva jeg har lært av dem. Det er en veldig personlig ting på den måten. Kanskje noe med dem som fikk meg til å se livet litt annerledes. Og jeg tror det er kjernen i historien.

Hvis det er kjernen i historien, hvordan skriver du den? Hvilke skrivetips vil du ha?

Vel, jeg sørger for at det er en kjerne i historien, og hvis det ikke er det, tenker jeg på det lenge nok til jeg koker det ned til en kjerne, fordi du virkelig kan bli overveldet av disse historiene. Prøver å introdusere alle familiemedlemmene og kjæledyrshunden, og du har fått kirkescenen. Og du må virkelig fjerne alle elementene som egentlig ikke er relatert til den lille kjernen i historien og sørge for at alt bygger seg rundt den.

Hva med sjefene til de som skal ut og gjøre disse historiene? Hvilke råd har du til dem?

Sørg for at du gir journalistene og fotojournalistene dine tid til å gjøre disse historiene. Jeg mener, hvis du anser dem som viktige, er det ikke den typen ting de kommer til å kunne gjøre på en dag. Og hvis du gjør det, kommer det ikke til å fungere. Du kommer ikke til å ha den typen 'følelse' av en historie som du virkelig ønsker, fordi det ikke er en lett historie. Og jeg tror mange ganger folk bare leter etter 'enkle' historier fordi de ikke vil bruke pengene på overtid. Så ikke forvent at det skal være lett.

Du har snakket om viktigheten av øyeblikk. Her om natten var du i resepsjonen på Poynter og sikkerhetsvakten her, som har en vakker sangstemme, skulle synge for deg. Dette er en 80 år gammel mann som sa: «Bare et øyeblikk. Jeg skal ta ut tannkjøttet mitt.» Og han tok ut tyggegummien og du sa: 'Nå ville jeg ha forlatt den delen av historien.'

Mm-hmmm.

Er det det som skiller deg ut? La det ta tannkjøttet ut av munnen i historien?

Vel, jeg tror andre ville ha anerkjent det også. Men jeg tror det er det som gjør en historie rik. Ikke bare at sikkerhetsvakten kan synge som en million dollar, men at sikkerhetsvakten er så ivrig etter å vise frem talentet sitt at det ikke er snakk om å bli opprørt, det er bare å ta Tridenten ut av munnen og putte den i søpla og han er klar.

Noen av historiene du har hørt fra folk er veldig rørende og noen av dem til og med veldig triste. Du har en teori om tårer i TV-nyheter.

Ja. Jeg liker å si at tårer gir god TV, men bare hvis de er dine. Og det jeg mener med det er at vi altfor ofte tenker at det å gråte bare for gråtens skyld er god TV. Kast noen emosjonelle opp på skjermen, og det kommer til å få seeren til å føle seg emosjonell. Og det er slett ikke det som får en seer til å føle en historie - å se noen gråte på TV. Det som får en betrakter til å føle følelser, er at fortelleren har et slikt grep om historien og føler historien så dypt at historiefortelleren nesten instinktivt forteller historien på en slik måte at betrakteren føler det.

Du har skrevet 40 historier. Hvor mange flere er det igjen i deg?

Vel, to i uken. Går av når jeg er 98. Jeg vet ikke. Du gjør regnestykket.

Er det mange andre som har historier?

Ja. Vel, jeg liker å si at jeg har 40 ned, 270 millioner igjen.